Hopp til hovedinnhold

Stortingets vedtak må respekteres

Bommen i Hesselbergs gate
Bommen i Hesselbergs gate i Skien er en av 13 bommer i Bypakke Grenland. Til tross for at de økonomiske rammene er innfridd ønsker lokalpolitikerne å fortsette innkreving. Saken er sendt til lovlighetskontroll hos Statsforvalteren i Vestfold og Telemark. Foto: Haakon Wærstad
Bypakke-kommunene i Grenland ønsker å forlenge Bypakke 1 i påvente av Bypakke 2, selv om prosjektene allerede er fullt nedbetalt og Bypakke 2 ennå ikke er formelt vedtatt i Stortinget.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Som begrunnelse viser de til et brev fra Samferdselsdepartementet (18/1521) datert 13. desember 2024, der departementet – riktignok fremsatt som en mening – legger til grunn at den fastsatte gjennomsnittstaksten og innkrevingstiden utgjør rammen for bompengefinansieringen, ikke estimatet av en økonomisk ramme.

Dette står i sterk kontrast til bypakke-kommunenes tidligere oppfatning i Bypakke Grenlands Handlingsprogram 2019-2022, punkt 5.3 «Innkreving av bompenger», der det heter:

«Øvre ramme for hvor mye bompenger det kan tas inn i Bypakke Grenland er definert i St. prop. 134 S. … Avhengig av forutsetningene over vil innkrevingstiden i bypakkas fase 1 kunne variere fra 7–9 år.»

Stortingsproposisjon 134 S fastsetter en klar grense for inntektene

I St. prop. 134 S (2014–2015) ble det fastsatt en økonomisk ramme for bompengeinntektene:

«Med disse forutsetningene er det beregnet at Bypakke Grenland fase 1 vil være finansiert i løpet av om lag 10 år. De totale bompengeinntektene er beregnet til om lag 2 mrd. kr i 2015-prisnivå, fordelt med om lag 1,4 mrd. kr til prosjekter og tiltak innenfor bypakken, inkl. etablering av bomstasjoner, om lag 220 mill. kr til å dekke finansieringskostnader og om lag 370 mill. kr til å dekke innkrevingskostnader og drift av bompengeselskapet.»

Videre står det: «Dersom inntektene i Bypakke Grenland fase 1 blir lavere enn forutsatt, er det lagt til grunn at bompengeselskapet etter avtale med Vegdirektoratet kan øke takstene med inntil 20 pst. ut over ordinær prisstigning og forlenge innkrevingsperioden med inntil 5 år.»

Dette underbygger at det er den øvre rammen som er styrende for hvor mye som kan kreves inn og ikke tidsrammen i seg selv, slik Samferdselsdepartmentet mener.

Proposisjonen angir ingen hjemmel for å kreve inn bompenger utover dette beløpet. Det betyr at dersom totalinntektene overstiger denne summen, kreves en ny stortingsbehandling for å godkjenne videre innkreving. Dette skal ikke avgjøres av lokale myndigheter eller departementet.

Feiltolkning fra Samferdselsdepartementet

Departementet tolker proposisjonen feil når det hevder at innkreving kan fortsette uten ny stortingsbehandling. Det eksisterer ingen stortingsvedtak som gir adgang til videre innkreving dersom rammen er nådd.

Videre er det viktig å understreke at andre stortingsproposisjoner, som eksempelvis den for Bypakke Nedre Glomma, ikke er relevante for tolkningen av St. prop. 134 S for Grenland. Hver proposisjon må vurderes individuelt basert på sine egne vedtak og økonomiske rammer. Det finnes ingen generell regel om at merinntekter automatisk kan videreføres til nye tiltak, uten en ny stortingsgodkjenning.

Kun Stortinget kan vedta bompengeinnkreving

Det er bare Stortinget som kan godkjenne bompengeinnkreving i Norge. Dette ble også tydelig slått fast i St. prop. 134 S, som danner grunnlaget for Bypakke 1.

«Finansieringen av Bypakke Grenland fase 1 er basert på bompenger, samt statlige, fylkeskommunale og kommunale midler.»

«Det er en forutsetning for gjennomføringen av Bypakke Grenland at lokale myndigheter slutter seg til finansieringsplanen presentert i denne proposisjonen.»

«Som for andre bompengepakker er det forutsatt at omfanget av utbyggingen tilpasses den økonomiske rammen.»

Dette er et alvorlig prinsipielt spørsmål.

Hvis vi lar lokale myndigheter og departementet overstyre Stortingets vedtak, svekkes demokratiet vårt. Enhver forlengelse av bompengeinnkreving må skje gjennom ny stortingsbehandling, ikke gjennom administrative fortolkninger eller lokale initiativ.

Dette handler ikke bare om penger – det handler om respekt for demokratiet og rettsstaten. Når Stortinget setter en ramme, må den respekteres. Det er det minste vi kan forvente i en rettsstat.